De kristnes utfordring i Midtøsten

 

av Jens Olav Mæland, prest og forfatter

 

Massakren i den syrisk-katolske kirken i Bagdad under søndagsgudstjenesten 31. oktober aktualiserer de kristnes framtid i den arabiske verden. Vil de vise standhaftighet og bli værende, eller vil de dra fra området? Spørsmålet er påtrengende, og det angår ikke bare dem som er under et hardt press og gjenstand for represalier og endog massakrer. Spørsmålet angår alle Vestens kirker, og også våre politiske myndigheter. For de kristnes beskyttelse, deres ‘proteksjon’, synes å være skjør i store deler av den arabiske verden.

 

Harde fakta

Det er hevet over tvil at de kristne i området har skrumpet inn både når det gjelder antall (volum) og den prosentvise andel av angjeldende folkemengde. Den franske religionssosiologen Philippe Fargues har påvist at den prosentvise andelen av kristne i Egypt, Libanon, Syria, Irak, Jordan og Israel/Palestina har fra 1914 til 1995 sunket fra 24 til 7 % av en samlet folkemengde.(Se artikkel i “Christian Communities in the Arab Middle East”). I dag regner en med at prosentandelen er noe under 5.  I Irak var det omtrent en million kristne før Kuwait-krisen i 1991. Gjennom det som har skjedd etterpå, ikke minst etter invasjonen i 2003, er de kristnes antall sunket til en tredel.

Jeg har selv møtt kristne emigranter fra Irak både i Syria, Jordan og Libanon. De har flyktet av to grunner: Noen fordi de gjennom “borgerkrigen” har mistet hus og grunn. Andre fordi deres liv og familie har vært truet på livet. I Egypt – hvor det største antall kristne arabere fins – er presset stort, anført av “Det muslimske broderskap” som står for en eksklusiv islamisme, og slår til i gitte anledninger og skaper bølger av frykt. Dette til tross for at myndighetene bestreber seg på å gi de kristne kopterne maksimal sikkerhet.

I Libanon regner en med at omtrent 800 tusen kristne har emigrert gjennom borgerkrigen og ikke minst gjennom Israels knusende angrep sommeren 2006. Mens de før borgerkrigen utgjorde halvparten av befolkningen, er de nå skrumpet inn til omtrent 35 %, og må innstille seg på å leve som en minoritet, og aktivt prøve å vinne troverdighet etter utallige feilgrep. Presidenten ved det armenske universitetet i Beirut, Paul Hadostian, sier at den enkelte borger – og især den kristne befolkningen i de arabiske land – mangler en grunnleggende beskyttelse (proteksjon). I Libanon er dette synliggjort ved at det er væpnede vakter ved alle inngangsporter til skoler og større kirker.

 

Utrygg framtid?

Tidligere leder for Det felleskristne Råd i Midtøsten, Riad Jarjour, hevder i boken “Who are the Christians in the Middle East?” at det politiske islam er en økende trussel for alle arabiske kristne, fordi det sikter mot en muslimsk statsform. I en slik stat kan kristne bare håpe på å bli annenrangs borgere. Foreløpig har både Egypt, Jordan og Syria en formell sekulær statsform hvor alle borgere skal behandles som likeverdige, men under overflaten er det sterke krefter som arbeider for å tone dette ned og islamisere statsapparatet. Libanon har en spesiell statsform som skal balansere og respektere de ulike religiøse grupperingene.

Irak er i en omformingsprosess, hvor en ikke har maktet å stable på beina en sentral regjering som kan garantere borgernes sikkerhet. I så måte var det tryggere under Saddam Hussein, fordi han selv kom fra en muslimsk minoritet, og så det som en oppgave å skaffe trygghet for alle minoriteter, også de kristne. Den amerikanske invasjonen har – paradoksalt nok – gjort livet utrygt for store deler av befolkningen, især kristne, og palestinere som er jaget ut av sine hjem og er blitt såkalte “dobbelt flyktninger”.

Jarjour påpeker også at i Jerusalem er både muslimer og kristne satt under hardt press, og at dette særlig går ut over de kristne som har skrumpet inn til under 10 tusen, og er i ferd med å forsvinne helt. Byen vil i nær framtid ha mange kristne monumenter, men ingen “levende steiner”.

 

To avveier

Jarjour påpeker at en i en slik presset situasjon kan slå inn på to avveier: Enten resignerer en og slutter å profilere sin egenart, og trekker seg gradvis ut av området, - eller en søker inn i en slags ghetto-tilværelse hvor en bevarer “liturgien” og de gamle formene - uten noe nasjonalt engasjement eller evne til påvirkning i det offentlige rom.

            En tredje løsning er å leve med spenninger, i en skapende dialog. En må være villig til å kritisk etterprøve evne og vilje til å stå sammen med andre kirker i området i en felles identitet, og samtidig føre en aktiv dialog med islam. En må finne en felles plattform hvor gjensidig respekt skal gjelde. Denne dialogen er på gang, og Libanon har på mange måter ført an. For kristne og muslimer har kunnet eksistere sammen i fred i århundrer. Men ekstremister kan gjøre dette svært vanskelig, for det er ikke i deres interesse at en slik dialog skal lykkes.

 

“Kjærlighetens gjenskapermakt”

Etter massakren 31. oktober i “Vår Frelsers Kirke” i Bagdad, skrev en som kjenner forholdene godt i en e-mail: - Dette skjedde fordi vi ikke har fått vist disse ekstremistene ekte kristen omsorg. De tror de kristne er amerikanernes forlengede arm, og har skapt seg et fiendebilde av den kristne minoriteten som de så angriper, lød det i en annen kommentar.

Under Israels aksjon sommeren 2006, rømte 800 tusen – mesteparten shiamuslimer – fra Sør-Libanon til Beirut og området omkring. De ble tatt godt imot og innlosjert, især på kristne skoler og institusjoner. De hadde aldri vært i nærkontakt med kristne tidligere, og mange turte ikke sove de første nettene, fordi de trodde de kristne ville benytte anledningen og ta deres liv. Da de skjønte at de ble behandlet med omsorg og kjærlighet, smeltet hjertene, og de drog tilbake og hadde fått venner for livet.

Dette er et lysende eksempel på hvordan fiendebilder kan brytes ned. Politiske strategier kan gjøre lite, selv om en flagger demokrati og andre verdier, hvis ikke “kjærlighetens gjenskapermakt” kan få gjennomslag. Dette virkemidlet skulle være de kristne kirkenes sterkeste “våpen”. Dette er trolig den eneste måten å gi kjøtt og blod til tanken om likhet, likeverd, brorskap og demokrati. Og det er trolig medisinen til å komme ut av angsten for framtid og følelsen av å være en synkende skute.

I et par uker før massakren i Bagdad hadde Den katolske kirke kalt sammen en “Synode for Midtøstens kristne”, hvor det lød sterke og ransakende ord om Vestens imperialistiske dobbeltmoral, samt en utfordring til å støtte dem som er under et hardt trykk i dette området. Vi trenger slike ord, men framfor alt aktiv støtte til dem det gjelder. Det er disse kirkene som er kristenhetens “røtter”, og det er arven fra dem vi nærer oss på.