Hvordan bør kristne forholde seg til konflikten i Midt-Østen?

 av Halvor Nordhaug, Biskop i Bjørgvin

 

Forkortet versjon av et innlegg på seminar arrangert av organisasjonen Sabeels venner i samarbeid med Bjørgvin biskop, 14. okt, 2010, Norsk Lærerakademi, Bergen

 

Mange kristne inntar nærmest på ryggmargsrefleks alltid en støttende holdning i forhold til Israel i konflikten med palestinerne. For dem handler dette om troskap mot Guds utvalgte folk. Flere legger også vekt på løftene om landet som ble gitt til dette folket i GT, og mener at disse har politisk relevans i dag. Lar en slik holdning seg teologisk begrunne?

 

Kirkens utgangspunkt må være at Bibelens løfter skal forstås ut fra oppfyllelsen i Kristus, slik det fremgår av
2 Kor 1,20: For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.

 

Kristne leser GT med ståsted i NT, og NT forholder seg radikalt til sentrale jødiske instanser som tempelet og offerkulten. I og med Kristi frelsesverk er deres funksjon nå oppfylt. Slik blir de bekreftet i den rolle de har hatt å spille i frelseshistorien. Men det betyr også at deres tid nå er forbi i og med Kristus.

 

Kirken er det nye gudsfolket av jøder og hedninger. Her er inngangsporten dåpen som tar over den plassen omskjærelsen hadde i den gamle pakt (Kol 2). Det betyr ikke at Kirken har erstattet Israel som Guds utvalgte folk på en slik måte at Israel er forkastet. Gud har ikke forkastet dette folket, men vil gi dem del i frelsen i sin tid slik Paulus skriver i Rom 9-11. Men det er viktig å legge merke til at landløftene ikke omhandles når Paulus her drøfter Israels rolle i den nye pakt. Paulus er bare opptatt av jødenes frelse, ikke hvor de skal bo.

 

Universalisering av landløftene

 

På samme måte som med templet kommer også landet i en ny stilling i den nye pakt. Også landløftene må sees som oppfylt i Kristus. Alle Israels løfter og privilegier utvides nå til å gjelde både jøder og hedninger i Kristus. Landet som Guds folk skal arve er ikke lenger et område i Midtøsten, det skal en gang gis oss i form av en nyskapt jord (Åp 21). I samme retning går Paulus når han skriver at at Abraham … skulle bli arving til verden.(Rom 4,13). Tilsvarende ser vi også hos Jesus i saligprisningene: Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. (Matt 5,5).

 

Jeg slutter meg derfor til følgende utsagn i Israelsmisjonens ”Prinsipperklæring om kirkens forhold til det jødiske folk og om dette folkets plass i Guds frelseshistorie” fra 2004: ”Løftets land blir altså utvidet til å omfatte hele det forløste skaperverket”.

 

Betyr dette at Israel mister noe? Tvert imot – i Kristus og med Guds rike får folket langt mer enn løftene lovet, og i tillegg får de dele frelsesgodene med alle andre folk! Landløftene overoppfylles – både hva angår kvalitet og omfang. Hva taper jødene på det? Ingenting!

 

Gud er alle folkenes Gud, og det er derfor ikke overraskende at denne universaliseringen lar seg finne allerede i GT, slik vi for eksempel leser det hos profeten Amos: Er dere, israelitter, mer for meg enn Nubias sønner? lyder ordet fra Herren. Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir. (9,7)

  

Konflikten må vurderes på folkerettslig grunnlag

 

Hvilke konsekvenser får en slik teologisk tenkning for vår vurdering av situasjonen i Midt-Østen? Dersom vi vil være bibeltro, bør vi ikke innrømme dagens israelske statsdannelse noe politisk privilegium eller fortrinn i forhold til palestinerne. Tvert om bør vi tillegge begge parter de samme rettigheter i utgangspunktet, og støtte eller kritisere dem på dette grunnlaget. Denne konflikten må vurderes på helt allmenne etiske prinsipper, ut fra menneskerettighetene og folkeretten. Slik sett er det ikke noe spesielt ved konflikten mellom Israel og palestinerne, sett fra et kristent ståsted. Målet må være at begge parter kan leve i trygghet og fredelig sameksistens innenfor stabile statsgrenser.

 

Som kristne har vi en grunnleggende solidaritet med Guds folk i den gamle pakt, og vi vil derfor arbeide og be for at jødene skal komme til tro på Jesus Messias. En hver posisjon som benekter behovet for misjon overfor jødene, vil frata dem det beste Gud har å gi dem. I den grad noen innenfor kirken skulle innta en slik posisjon, ville det være å betrakte som kvalifisert vranglære.

 

Samtidig har vi som kirke en særlig forpliktelse overfor våre kristne søsken. Både kristne jøder og arabere har det vanskelig på ulikt vis, og det gjelder både inne i Israel og på Vestbredden og Gaza. Utvilsom er forholdene enda verre for kristne i mange arabiske land, men i denne sammenheng er fokuset er satt på forholdet mellom Israel og palestinerne. Mange kristne arabere reiser ut fra dette området. Årsakene er sammensatte, men det handler både om at Israels politikk gir dem svært vanskelige livsvilkår, og om at de møter motstand fra muslimske omgivelser. De kristnes forhold til muslimene er i det hele tatt blitt vanskeligere i hele Midtøsten på grunn av den krigen som USA og deres allierte innledet i Irak i 2003, og som er i strid med folkeretten.

 

Kristne flytter nå i stor stil ut av det bibelske kjerneområdet. Det er et stort tap for kirken. Men det er også et tap for fredsprosessen. Mange kristne spiller en viktig rolle som agenter for forsoning. Når norske trosfeller reiser til området bør de oppsøke sine søsken i begge leire, både messianske jøder og kristne palestinere. Det er flest av de siste, men strømmen av norske besøkere har bare sjelden nådd dem. Her har det vært en skjevhet som bør rettes opp.