Er Israel hellig?
Hans Morten Haugen, 1.amanuensis Diakonhjemmet Høgskole, leder av Sabeels venner i Norge
De viktigste bevegelsene for Israelstøtte de første tiårene var arbeiderbevegelsen og kirken. Slik er det ikke lenger. Selv om en NRK-reporter helt feilaktig har uttalt 'Det er en sak som forener kristne i Norge: Den som vil velsigne Israel vil selv bli velsignet' (Dagsrevyen 14. august 2009), er realiteten at det er knapt noe spørsmål hvor kristne står så langt fra hverandre.
Per Håkonsens kobling mellom norske regjeringers angivelige uvennlighet overfor Israel og tragedier som har rammet Norge har skapt avskyreaksjoner – også fordi KrF lokallagsleder og gruppeleder ikke umiddelbart tok avstand fra en slik kobling. Endelig kan det bli mulig å forklare den store forskjellen i syn på staten Israel blant enkelte kristne.
Denne forskjellen handler ikke om ulikt syn på den vestlige, kristne verdens overgrep mot jødene, inkludert det industrielle folkemordet på jødene – og påfølgende jødeforfølgelse også i årene etter Den andre verdenskrig. Kirkens antijudaisme gjennom historien er en skam. Forskjellen handler heller ikke om at jødene har en spesiell rolle i Guds frelsesplan for alle folk.
Forskjellen handler om at noen forventer og arbeider for en framtidig og politisk oppfyllelse av Guds løfter gitt i Det Gamle Testamentet. Jesu gjenopprettelse av et Tusenårsrike som omtalt i kapittel 20 i Johannes Åpenbaring (Åp) blir forstått som en politisk størrelse, av noen omtalt som Riket for Israel. Selv om det finnes ulik vektlegging, leses Esekiel 37-40, Sakarja 7-14, Joel 2-3 og Daniel 9-12 i Det Gamle Testamentet mest mulig bokstavelig. Konkret handler det om at opprettelsen av staten Israel er en forutsetning for Jesu gjenkomst. Disse endetidstekstene kommer i tillegg til Guds landløfter i 1. Mosebok.
Andre forstår at Gudsriket allerede har kommet til oss gjennom Jesus Kristus. Mange av løftene har allerede blitt oppfylt. Disse bruker langt mindre tid på å forstå tekster om endetiden, men advarer mot å lese dem for bokstavelig. Mange av tekstene forteller om store lidelser, der noen konkret snakker om drap på 'tredjedelen av menneskene' (Åp 9). Disse vektlegger også at Jesus selv advarte mot endetidsspekulasjon. Tekster om rettferdighet i Det Gamle Testamentet løftes fram.
Vektleggingen av Israel er naturlig nok svært forskjellig. De som er opptatt av landløfter og endetid vektlegger at Gud har advart mot å sette seg opp mot Israel (1. Mos 12, 1-2), men at vi snarere er kalt til å trøste Israel (Jes 40). I heftet 'Bønnevakt for Norge', som lå lett synlig hos en vanlig menighet i Den norske kirke heter det at 'vårt forhold til Israel vil være med på å gi vårt land del i velsignelse eller forbannelse.' Her forstås den moderne stat Israel som en direkte videreføring av det Israel som Det Gamle Testamentet snakker om. Dermed får staten Israel en guddommelig dimensjon. I tillegg til å være en logisk brist, overses at Det Gamle Testamentet i stor grad handler om profeter som formidler Guds advarsler mot israelittene, særlig mot dem som misbruker sin makt.
Ordet Israel forstås svært ulikt. I den norske salmetradisjonen er det en vektlegging av at Israel er å forstå som hele Guds folk, og ikke bare en utvalgt folkegruppe. Salmen 'Å kom, å kom, Immanuel' forstår definitivt ikke Israel som staten Israel. Guds folk omfatter alle som tror på Gud som har kommet til menneskene gjennom Jesus Kristus. En slik forståelse er også i samsvar med Guds løfter til Abraham (1. Mos 12.3). Planen var hele tiden at hele verden skulle omfattes, men Gud måtte nødvendigvis starte et sted.
Disse grunnleggende motsetningene finnes rett og slett fordi Bibelen er en bok som rommer et vell av budskap, og den enkelte kan velge hva man vektlegger. For noen er det kommet så langt som til at Israel blir viktigere enn Jesus. Dette er fordi det i dag er gjennom Israel Gud forstås å åpenbare seg, og fordi forventningen om Jesu komme og Israels endelige aksept av Messias vil gi Israel den plass kirken har hatt de siste 2000 årene. Noen mener også at paktløftene gir jødene en separat frelsesvei, der det er nok at de tror på løftene.
Guds omsorg for alle mennesker – også dem som tilhører folk som oppfattes som Israels fiender – viser seg i en rekke bibeltekster, også fra Det Gamle Testamentet. Gud omtaler Egypt som 'mitt folk' og skal sammen med Assyria og Israel være en velsignelse for hele jorden (Jes 19). Videre heter det i Amos 9: Herren er alle folks Gud. Salme 87 er en annen inkluderende tekst om Guds omsorg for alle folk, inklusive babylonerne, som jo var fiender av israelittene. Et annet perspektiv gis av Den Evangelisk-Lutherske Frikirke som i en prinsipperklæring om Israel fra 2009 sier at mange av dagens palestinere stammer fra de første kristne jødene.
Samtidig vil ingen benekte at Gud i Det Gamle Testamentet også framstår som en straffende Gud, som eksempelvis sender ti landeplager til Egypt som straff for at ikke farao vil la israelittene reise (2. Mos 7-11). Også endetidstekster legger vekt på lidelser og utryddelse. Selv om ingen kan forutse hva som skal skje, er fortellingen om en Gud som straffer hele nasjoner ikke i dag del av forkynnelsen i de større kirkene. Snarere legges vekt på Jesus Kristus som den mest konkrete måten Gud har åpenbart seg på. Gjennom Jesus Kristus viste Gud hvem han er og hvilke ønsker han har for alle mennesker.
Ingen vet heller hva Gud tenker om staten Israel og den politikken Israel fører. Det vi kan være sikre på er at Gud advarer de mektige og som misbruker makten. Gud advarer mot å binde oss til eiendommer og til materielle ting, siden vi da ledes til å stole mer på oss selv. Snarere er vi kalt til å ta de eiendomsløse, fordrevne og enkene i forsvar. Med Jesu komme nedtones også betydningen av hellige steder, og hans siste budskap er en advarsel mot å spekulere om de siste tider.
I en konflikt som også handler om fordriving, eiendomsran og rettighetstap, gir Bibelen og Jesu budskap klar retning for engasjementet – for dem som leser hele Bibelen og lar seg inspirere av Jesu møte med mennesker.