Kildene

Stephen Plaut: Welcome to Haifa, Mr. and Mrs. Corrie, 2010: http://www.jewishpress.com/pageroute.do/42751.

Haaretz: No place in university dorms for Arabs who didn't serve in IDF, 12. august 2010.

Det italienske utenriksdepartement: Cooperation: Historic agreement between Palestinian and Israeli universities, 24. juni 2010.

The Observer: Israeli academics hit back over bid to pass law that would criminalise them, 11. juli 2010.

Sabeel: Sabeel's Call for Morally Responsible Investment: A Nonviolent Response to the Occupation, 2005.

Opprop for akademisk og kulturell boikott av staten Israel: http://www.akulbi.net/.

Artikler fra http://www.isracampus.org.il.

Debatter om hvordan Israel skal oppheve okkupasjonen av Vestbredden og Gaza vil fortsette, også etter at oppmerksomheten rundt ’Opprop for akademisk og kulturell boikott av staten Israel’ har avtatt. Debatt – særlig om Israel – blir ofte en verbal skyttergravskrig. Behovet for prinsipiell argumentasjon er stort. Spørsmålet koker ned til om det er moralsk og juridisk riktig å oppfordre til boikott av dem som selv boikotter.

Internasjonalt forsknings- og kultursamarbeid er vektlagt i FNs Konvensjon for økonomiske sosiale og kulturelle rettigheter, og slikt samarbeid må forstås som et avgjørende element i akademisk og kunstnerisk frihet. Man skal derfor ha svært gode argumenter for å be om at samarbeid opphører. Finnes disse?

Fire glimt fra situasjonen i Israel i dag er illustrerende.
1) Utenlandske studenter ved israelske universiteter kan miste studieretten dersom de reiste til Vestbredden eller Gaza. På direkte forespørsel til Universitetet i Haifa fikk jeg beskjed om at dette forbudet praktiseres ved alle israelske universiteter, og skyldes bekymring for studentenes sikkerhet. Hva studentene gjør på fritiden, burde ikke være en sak for universitetet. Gjennom slike forbud, og den informasjonen som gis for å begrunne forbudet, bidrar universitetene til en demonisering av palestinere.

2) Israelske universiteter samarbeider i svært liten grad med palestinske universiteter, selv om det finnes unntak, som masterprogrammet koordinert av La Sapienza-universitetet i Roma. Her samarbeider tre israelske universiteter med Al Quds-universitetet i Jerusalem. Innenfor Jerusalem er det enklere å samarbeide, siden israelske myndigheter regner Øst-Jerusalem som en del av staten Israel etter annekteringen i 1980. Direkte institusjonelt samarbeid med universiteter på Vestbredden – som i motsetning til Gaza ikke omtales av Israel som ’fiendtlig område’ – vil møte omfattende motstand hos israelske myndigheter.

3) Selv om palestinere som bor i staten Israel ikke formelt nektes adgang til israelske universiteter, blir forholdene vanskeliggjort. De fleste palestinerne bor nord i Israel (Galilea), og de som studerer i Tel Aviv eller Jerusalem, og ikke kan bo hjemme, er avhengige av studenthybler eid av universitetene. 40 prosent av studenthyblene eid av Universitet i Tel Aviv var i fjor bebodd av palestinere, men nå har Universitetet bestemt at studenthyblene skal forbeholdes personer som har gjennomført tre års militærtjeneste. Disse vil også få støtte til å betale studentavgiften. Bare en liten andel av palestinerne tjenestegjør i den israelske hæren.

4) Israelske universitetsansatte risikerer å miste stillingene sine dersom de uttaler seg ’illojalt’ mot staten Israel; det er med andre ord reelle begrensninger i ytringsfriheten for disse. Samtidig finnes eksempler på at andre ansatte ytrer seg på måter som gjør en tilnærming mellom israelere og palestinere svært vanskelig. Ett eksempel er professor Steven Plaut fra Haifa Universitet, i det åpne brevet ‘Welcome to Haifa, Mr. and Mrs. Corrie’ fra mars 2010. Rachel Corrie ble drept i 2003 av en bulldoser som var i ferd med å ødelegge palestinske bolighus; Israel vil si at hensikten var å ødelegge palestinske smuglertunneler fra Egypt. Plaut hevder at Corrie samarbeidet med “arabiske fascister som søker å ødelegge Israel og myrde så mange jøder som mulig.”

En slik kategorisering er lite hjelpsom når vi vet at palestinere og israelere må fortsette å leve sammen – iallfall side ved side. Slike uttalelser kan ikke være argumenter alene men viser hvor harde frontene og uviljen faktisk er.

Det finnes også palestinske universitetsansatte som ikke vil forholde seg til den FN-hjemlede etableringen av staten Israel, og som uttaler seg på måter som fremmer jødehat. Også dette må vi naturligvis ta sterk avstand fra.

Kritikken må rettes mot enkeltpersoner og mot en politikk – fra begge sider – som svekker alles sikkerhet og verdighet. Israels sikkerhet svekkes ved at okkupasjonen og tiltakene for å opprettholde denne skaper utbredt misnøye, noe som gir grobunn for ekstreme handlinger. Palestinernes sikkerhet svekkes ved at verken palestinske militante eller israelske militære makter å etterleve hovedprinsippene i krigens folkerett. Disse er proporsjonalitet, altså det å ikke bruke mer makt enn nødvendig, og distinksjon, altså å skjelne mellom militære og sivile.

Selv om media framstiller det annerledes er palestinerne flest pragmatiske. Hamas’ sin manglende anerkjennelse av staten Israel er et problem. Likevel, en anerkjennelse vil måtte komme som ledd i en framtidig fredsavtale, gitt at denne bygger på folkeretten. Det er også rettmessig å spørre hvilket Israel som skal anerkjennes; et Israel etablert innenfor internasjonal anerkjente grenser, eller et Israel som ikke har fastlagt sine grenser og som derfor stadig kan ekspandere.

Israels egen uavhengighetserklæring nedfeller målet om fullstendig likeverdighet for alle innbyggere i staten Israel. Under den sittende regjeringen har det blitt vanskeligere å være ikke-jødisk borger av staten Israel. Forskjellsbehandlingen startet imidlertid ikke med dagens regjering, og viser seg på tre områder: Innvilgelse og tap av statsborgerskap, anerkjennelse og tap av eiendomsrett, og rekruttering til visse type stillinger – knyttet til avlagt militærtjeneste.

Av de initiativene som har fått liten oppmerksomhet i Norge er et israelsk lovforslag som vil gjøre det straffbart å arbeide for boikott av israelske institusjoner og produkter, ikke bare fra staten Israel, men også Judea og Samaria, altså Vestbredden. Både intensjonen bak og innholdet i dette lovforslaget er meget problematiske. Forslaget innebærer at det kan bli straffbart å arbeide for å forskjellsbehandle varer fra israelske bosettinger på Vestbredden og varer fra staten Israel, slik en rekke europeiske stater allerede gjør. 

Som kristne vet vi at både profetene og Jesus Kristus selv løftet fram at retten skulle vinne over makten. Dette er avgjørende for å få en rettferdig fred i Midt-Østen. Det er også avgjørende å styrke alle gode krefter som søker å hindre ytterligere fiendebilder.

I denne sammenheng kan israelske akademikere spille en rolle. Dessverre ser vi sterke reaksjoner mot israelere som tar til orde for økt internasjonalt press mot staten Israel, og ’illojale’ akademikere kan miste stillingene sine. I Oppropet støtter jeg fullt ut setningen som oppfordrer til å samarbeide og støtte enkeltpersoner og organisasjoner som arbeider mot okkupasjonen. Dette er personer som med stor moralsk integritet våger å stå opp for rett og rettferdighet.

Siden 2005, da det palestinske senteret Sabeel gikk i bresjen for moralske investeringer, har det faktisk skjedd en større forståelse for strategisk kapitalplassering for å fremme verdighet og utvikling. Dette innebærer at man ikke investerer i virksomhet opprettholder okkupasjon, som bygging av separasjonsbarrieren eller bosettinger – eller tapping av naturressurser. Hvilken stat disse selskapene er hjemmehørende i, spiller ingen rolle; det er effekten av deres virksomhet som er det sentrale.

Innflytting av sivile og ressursutvinning i strid med det okkuperte folkets ønsker er forbudt etter folkeretten, blant annet IV Genevekonvensjon fra 1949. Den internasjonale domstolen i Haag sier i sin rådgivende uttalelse fra 2004 at det er forbudt å bidra til å opprettholde den folkerettsstridige situasjonen som byggingen av separasjonsbarrieren har skapt.

Selektiv universitetssamarbeid, slik at man ikke tillater institusjonelt samarbeid med universiteter i sine nærområder – med andre ord den politikken Israel fører overfor palestinske universiteter på Vestbredden – er moralsk forkastelig.